Hva leverandørkravene til væskekvalitet faktisk krever

Den vanligste misforståelsen om Felles leverandørkrav til væskekvalitet er at de handler om å ta en væskeanalyse. Det gjør de ikke. De handler om at væskekvaliteten skal være dokumentert gjennom hele reklamasjonsperioden.

Grenseverdiene

Kravene setter ytterverdier for to forhold: surhetsgrad og partikkelinnhold.

• pH: ikke lavere enn 6,5 og ikke høyere enn 12
• Partikkelnivå: turbiditet under 20 FNU, eller suspendert stoff under 10 mg/l. Bare én av de to må dokumenteres.

Dette er ytterverdiene der reklamasjonsretten faller bort, og ikke et driftsmål. Nasjonal veileder for vannbehandling opererer med strammere intervaller for god drift: for pH ligger det anbefalte området på 8,0–10,5, og ved pH 9,0–10,5 er korrosjonshastigheten for jern og kobber på sitt laveste. For partikler ligger det optimale nivået under 4 FNU.

Et anlegg som ligger på pH 6,6 oppfyller altså leverandørkravet, men er ikke godt driftet. Kravene beskriver hvor grensen for bortfall av rettigheter går, ikke hva du skal sikte mot.

Anlegg med aluminiumskomponenter

Aluminium er i utgangspunktet lite korrosivt, fordi metallet danner en beskyttende oksidhinne. Den hinnen beskytter bare mellom pH 6,5 og 8,5 – ved mer basiske forhold løses den opp, og risikoen for aluminiumskorrosjon øker. Nasjonal veileder anbefaler derfor at pH ikke overskrider 8,5 i anlegg som inneholder aluminium. Forbeholdet står ikke i leverandørkravene, men er verdt å kjenne til.

Hvorfor bare to parametere?

Leverandørkravene er begrenset til de parameterne som antas å påvirke komponentene i størst grad, og som derfor er relevante for reklamasjonsretten. Færre parametere gjør kravene enklere å etterleve.

Ved en analyse anbefales det likevel å inkludere de øvrige parameterne fra veilederen, særlig løst jern og kobber. De avdekker pågående korrosjonsprosesser før partikkelnivået rekker å stige. Oppfyller du anbefalingene i veilederen, oppfyller du også leverandørkravene.

Frekvens

Nye anlegg. Væskekvaliteten dokumenteres med en analyse 1–2 måneder etter at anlegget er satt i drift, og deretter minimum én gang årlig i reklamasjonsperioden.

Installasjon på eksisterende anlegg. Skal en ny komponent kobles inn på et eksisterende system, gjennomføres analysen før installasjon. Tilfredsstiller væskekvaliteten ikke kravene, skal det gjøres tiltak først. Begrunnelsen er praktisk: et nytt produkt som kobles inn i et rørnett med høy partikkelbelastning eller ugunstig pH, utsettes fra første driftstime for forhold det ikke er beregnet for.

Den årlige analysen bør tas mens anlegget er i drift – vinterstid for varmeanlegg, sommerstid for kjøleanlegg. Anlegg med frostvæske bør i tillegg få en frostvæskeanalyse minimum hvert femte år, fordi frostvæsken selv brytes ned over tid og danner sure biprodukter. Mer om frekvens for prøvetaking.

Analysemetode

Systemvolum over 1 m³. Analysen skal gjennomføres av akkreditert laboratorium. Prøven leveres i standardisert prøveflaske samme dag som den tas.

Systemvolum under 1 m³. Væskekvaliteten kan måles med akkreditert, kalibrert feltutstyr for turbiditet og pH.

Grensen på 1 m³ er satt for å gjøre kravene enklere å etterleve for små anlegg. For større anlegg er en uformell feltmåling ikke tilstrekkelig dersom dokumentasjonen skal brukes i en reklamasjonssak – den må være etterprøvbar.

Selve prøvetakingen kan utføres av driftspersonell, forutsatt at den gjøres riktig. Valg av tappepunkt og gjennomstrømming før prøven tas avgjør om resultatet er representativt.

Hvorfor kravene ser slik ut i dag

Anleggene har blitt mer sårbare for dårlig væskekvalitet enn de var for en generasjon siden, og det forklarer hvorfor bransjen samler seg om felles krav nå.

Lavtempererte energikilder gir mindre margin. Når turtemperaturen er lav, får redusert varmeoverføring raskere merkbare konsekvenser for komforten. De samme temperaturene gir også gode vekstvilkår for bakterier og biofilm.

Mindre rørdimensjoner gjør partikler dyrere. Det som tidligere passerte, setter seg nå.

Flere materialkombinasjoner endrer korrosjonsbildet. Materialvalget i anlegget avgjør hvilke driftsforhold væsken må holde seg innenfor, og kombinasjoner av ulike metaller stiller strengere krav enn ensartede anlegg.

Én prøve eller en serie

Her ligger forskjellen mellom å oppfylle kravet på papiret og å ha kontroll på anlegget. Én prøve forteller hvordan anlegget står akkurat nå. En serie forteller om vannbehandlingsprogrammet faktisk virker, og gir grunnlag for en reell tilstandsvurdering.

Det er også serien som avdekker prosesser tidlig. En jevn stigning i jerninnhold over tre år sier noe en enkeltmåling aldri kan si.

Slik holder du dokumentasjonen samlet

Kravene kan oppfylles med enhver akkreditert leverandør. Utfordringen er sjelden den første prøven, men å holde serien i gang og finne rapportene igjen flere år senere. Inspektor samler analysene for hvert anlegg, setter dem i sammenheng med komponentene som står der, og varsler når neste prøve skal tas.

Se hvordan Inspektor fungerer eller ta kontakt for en gjennomgang av dine anlegg.

Les videre

• Hva dårlig væskekvalitet koster – energi, levetid og ressursbruk
• Hva leverandørkravene betyr for rørleggeren
• Slik virker kravene i praksis – hva leverandørene selv sier
• Kravene i sin helhet – med vilkårsteksten til nedlasting